∞ minutes of fame.

Yo bitches. Sjekk ut nyeste Natt & Dag Trondheim for å lese et uanstendig vakkert intervju med noen usedvanlig velartikulerte kjekkaser. Jeg legger ut link til intervjuet  her også, så fort det kommer online.

Vi har forresten også bestemt oss for å begynne å skrive litt igjen, så følg med de neste dagene. I mellomtiden kan du jo sjekke ut alt det andre som ligger her, som uansett er mye stiligere enn alt annet som ligger på internett. Ikke la deg lure av datostemplinga. Boksen lukter kanskje surt og har noen rare grønne hårvekster på seg, men hvis du bare slenger det i deg uten å være så forbanna veik og tafatt taperfitte som du til normalt er, så kommer du ikke til å angre deg. Vel, ihvertfall ikke før du begynner å spy blod fra opptil flere kroppsåpninger samtidig. Men det er en liten pris å betale for å bli opplyst, underholdt og lære en hel bråte med nye banneord helt samtidig.

EDIT: Intervjuet er oppe nå, sånn cirka HER SÅNN. Check it, check it.

We stop at pancakes house.

  

Som de fleste individer av det annet kjønn har jeg en forkjærlighet for drittsekker. Men kvasidrittsekkene som går rundt i gatene og veiver med kjønnsorganer og ukvemsord, det bare funker ikke helt for meg. Jeg vil ha ekte vare. Kall meg gammeldags, men å se bestialitet og monoton galskap bre seg i øynene på en slitt og avdanket mann, rett før han kjører noen gjennom en kjøttkvern uten å foretrekke en mine… Det får mitt pikehjerte til å dunke febrilsk. Så, denne går ut til Gaear Grimsrud. Mannen med stålfjeset, far til mine framtidige barn, han som skal vise meg hvor skapet skal stå, og forhåpentligvis denge meg litt veggimellom når han gjør det. Jeg snakker Fargo, Peter Stormare i all sin skitne prakt, denne går ut til deg: 

Dersom jeg falt og slo hodet i en murkant
eller en spiss metallsak av et eller annet slag
samme hva egentlig.
Tenk om slaget var så hardt
at en del av hodeskallen min knustes
og huden ble flerret opp
slik at man faktisk kunne se rett inn til hjernen.
En grålig, rosa masse som pulserte
samtidig som nervetrådene ble røsket ut av hjernebarken.
Smerten ville gått som en jojo
opp og ned ryggraden
og ut gjennom alle molekylene i kroppen min.
Jeg ville ha prøvd å rope
men ut av munnen kom det bare trøstesløse klynk.
Håret ble farget rødt
likedan med asfalten rundt.
En kvalm og søtlig damp hadde fordervet luften
og fått tilstrømmende, sjokkerte tilskuere til å brekke seg.  

Vel.  

Da hadde du antageligvis satt deg ned ved siden av meg.  

Og prøvd å putte pikken din i såret.  

Og jeg hadde antageligvis likt det.  

Nederlaget anbefaler: Vågsbygd Handy

Mens enkelte av oss bruker sommeren på å utvikle kronisk kokain-relatert lemus på høyre øye, overse purringer fra Statens Innkrevingssentral, og å komme i svenske servitører FØR man spør om de går på p-piller, har gromgutta i Vågsbygd Handy heller prioritert å skru sammen årets sommerlåt. Den heter “Flaskepant”, og er produsert av Salvador Sanchez. (Jeg går ut ifra at det er Salvador fra Darkside of The Force, men ettersom jeg ikke veit en dritt om noe som helst, så blir det bare synsing. Noe som forøvrig er jævlig mye kulere enn å vite.)

Dette er tre minutter med god stemning. Ikke nok med at det smaker øl i øret av hele greia (anatomi er ikke min sterke side), gutta klarer til og med kunststykket det er å få autotune til å høres bra ut. Imponerende!

Men ikke ta meg på ordet, hør selv. Og hvis du er ekstra kul kan du ta turen innom iTunes-sida deres og legge igjen noen kroner, så kanskje gutta slipper å pante flasker fram til neste sommer for å betale det ufordragelig høye reklame-honoraret mitt.

Tiden leger ikke alle sår, den banker dritten utav deg og så dør du.

Tid er penger. Eller, folk som påberoper seg peiling påstår ihvertfall det. Jeg personlig har egentlig aldri helt sett verdien av tid, så jeg har brukt de første 34 årene mine på å slå ihjel tid. Spille dataspill, rappe litt rap, skrive litt skriv, se filmer med blod, lese flotte ting, være en sarkastisk idiot og putte penisen min inn i kjønnsorganer og mine egne hender. Generelt ting som jeg synes var gøy å gjøre. Men mest fordi tid jo bare er en uhåndgripelig greie som gjør at universet ekspanderer og alt liv ubønnhørlig blir eldre og tilsutt dør. I realiteten så vil jo ingenting du utretter gjøre noen forskjell uansett i det store bildet, så hvorfor bekymre seg over ting som ikke betyr noe? Men uansett hva jeg synes om tids-konseptet, så har jeg i den siste tida likevel begynt å tenke over det litt mer, hva er det egentlig jeg ønsker å utrette før jeg dør? Er dette sagnomsuste ettermælet noe å hige etter? Gjør det egentlig noen forskjell for meg om det blir skrevet mange eller få ord om meg etter jeg er borte, og er det så forbanna viktig om det er med positivt eller negativt fortegn, når jeg aldri kan sitte og komme opp med vittige comebacks mens jeg leser det uansett? Og er det slik alle begynner å tenke når de begynner å dra på årene? Isåfall er vel dette gammelt nytt, så hvis du er over 30 og har en halvfungerende hjerne, så kan du skippe til neste artikkel.

Jeg tror ihvertfall jeg vet hvordan det starta. Ja, at jeg driter i tid altså. Det jeg var mest redd når jeg var liten var døden, muttern måtte trøste meg hver kveld, siden jeg lå og grein hver kveld før jeg sovna siden jeg hadde funnet ut at vi en gang kommer til å dø. Det var liksom ikke med i planene mine, nå som jeg endelig hadde blitt født og fått kontroll over en menneskekropp, så får jeg bare være inni her i en begrenset tid? Teit. Jeg tror egentlig jeg var mest redd for at jeg skulle gå glipp av noe, som det nye grensesprengende dataspillet som kom ut rett etter jeg døde, eller det nye albumet til favorittartisten min (Som såklart hadde kommet til å være død lenge før meg. Eller når jeg tenker meg om var vel favorittartistene mine Smurfene på den tida, og han gamlesmurfen er jo fortsatt ikke død så langt som jeg vet, så de må jo være udødelige. Feigt). Men uansett, tilslutt bestemte trolig underbevisstheten min seg om at for nattesøvnen min sin del, så var det nok best at jeg hadde en eller annen overbevisning om at jeg aldri kom til å dø. Så det har liksom aldri vært noe poeng å tenke over å spare tid, eller gjøre det meste utav tida man har her, jeg kom jo aldri til å dø? I år 2000 ville vi jo uansett ha flygebiler og respawn-spots. Men etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg så smått å innse at jeg ikke var universets midtpunkt eller spesiell, og bare en asosial kis som gikk rundt og trodde alle hadde lasersyn så de kunne se hvem jeg var uten at jeg gjorde noen innsats for å vise det. Mennesker har en tendens til å overdrive sin egen relevans. Det er ikke så mange som bryr seg om deg som du tror, du kommer til å dø alene, eller eventuelt med noen barn som utålmodig venter på at du skal dø så de får pengene dine (evt at de er lei av at du moralsk sett har rett på deres penger og omtanke).

En kompis fortalte om oldemora si som døde 99 år gammel, og hun hadde jobba hele livet, og som sikkert ikke hadde hatt noen andre bekymringer i livet enn hva hun skulle spise til middag når hun kom hjem. Kanskje dette er den letteste måten å leve? I norge har vi etterhvert blitt så rike og bortskjemte at vi har alt for mye tid til å bare sitte og tenke over vår egen eksistens. Jeg merker jo at de gangene når jeg faktisk aktiviserer meg selv og konsentrerer meg om noe håndfast, så er jeg om ikke 100% fornøyd, men ihvertfall sysselsatt. Jeg er på jobb, jeg lager middag, spiser middag, trener, ser en film, puler/ronker, legger meg utslitt, rinse and repeat. Jeg rekker aldri å tenke over noe som helst, og dagene bare flyr unna. Er dette oppskriften på lykke? Jeg vet egentlig ikke, for jeg har alltid krasja hodestups inn i et kjønnsorgan, som har tygd meg og spytta meg ut og gitt meg tilbake “lysten” på å sitte apatisk og tenke over det hele bildet igjen. Men når jeg tenker meg om så er jeg alt for glad i forandring til å kunne slå meg til ro med det livet, så jeg får vel bare innse at det muligens er mitt kjønnsorgan som har spist og spytta ut endel folk også.

Så.. Hva gjør jeg? Hvilket ettermæle, om noe, er det jeg har lyst til å etterlate meg? Eller skal jeg bare gjøre hva faen jeg vil, og det som underholder meg her og nå? Ettersom jeg bare i den siste tida har begynt å tenke i disse banene, så er det litt vanskelig å vite. Og de tingene jeg hadde som mål når jeg var yngre, og som har fulgt meg opp i voksen alder, er det egentlig så forbanna viktig? Jeg har mest inntrykk av at det er disse uoppfylte drømmene som er det som gjør folk til slagne menn/kvinner når de drar på årene. Mange musikere f.eks. har jeg inntrykk av at har en eller annen drøm om å “slå an” og “blowe”, som da brister etter en eller flere utgivelser med liten eller negativ respons, etterfulgt av at de legger opp og er desillusjonerte tapere resten av livet. Denne drømmen slo jeg faktisk ifra meg i veldig ung alder, men jeg har alltid hatt lyst til å gi ut mitt master opus, et album ulikt alle andre album, som definerer meg som person og som kan være talerøret mitt, siden jeg ikke har gjort så jævlig bra jobb i å definere meg selv som person så langt ovenfor andre enn meg selv.

Uansett, det alt koker ned til slutt er vel at vi alle er på en kule med mange milliarder organismer på, oss inkludert, og likevel oppfører hver og en av oss som om vi er den eneste av disse bakteriene som betyr noe. Kanskje det skjedde etter vi fant ut hvor stort verdensrommet var (uendelig faktisk), de fleste synes jo det er ubehagelig å tenke på, så kanskje vi bare alle har little-man syndrome og prøver å motbevise for oss selv gjennom hele livet at vi faktisk er mer enn et støvfnugg på denne blågrønne kula, som venter på å bli blåst bort i intet etter en rektal utblåsning fra herr Tid.

Jeg tror egentlig bare jeg må slå meg til ro med at ettermælet mitt blir han utrolig lovende, velutstyrte og latterlig tiltrekkende fyren som endte opp med å skrive ned tankene sine, og ikke gjorde særlig mye mer med de enn akkurat det. Som Dick Trasig fortalte meg etter han leste denne artikkelen: “Flotte greier, men jeg ble litt trist, den artikkelen er jo sikkert det nærmeste du kommer ditt master opus noengang”. Takk skal du faen meg ha for den oppløftende spådommen, Nostrarasshøl.

You had me at krystallstrålekraft.

Her om dagen leste jeg en helt fantastisk artikkel om hvordan rap-musikken hypnotiserer hele jordas befolkning til å bli slaver av slemme frimurere.  Nå synes jeg stort sett at internett er et trist sted, men her fant jeg virkelig inngangsbilletten til en hel verden full av morsom snacks. Rihanna, Jay-Z, Lady Gaga og alle andre som har svingt innom hitlistene i det siste er nemlig en del av et avansert hjernevaskprogram som gjør hele verden til apatiske, viljeløse roboter i frimurerenes makt. Forfatteren skriver mest sannsynlig de fleste artiklene sine ved hjelp av tungetale og en hardtarbeidende stenograferende sekretær. Hva i all verden skal man med en rød tråd? Det er forøvrig samme mann som reiste seg opp midt i innlegget til en kreftpasient på et direktesendt debattprogram og bablet usammenhengende i omtrent ti sekunder før han ble loset ut av stramme menn i svarte t-skjorter.

Det varmer hjertet på en gammel grinebiter å se unge idealistiske folk som omfavner sine paranoide psykoser og ikke er redd for å ta opp megafonen og offentliggjøre båndene mellom Jens Stoltenberg og slemme marsboere.

Nå er jeg så heldig at jeg gjennom livet har blitt kjent med en del rap-interesserte mennesker, og kort fortalt er det klin umulig å fotografere de uten at det spretter opp et par hender med akutt revmatisme og fingerkramper. Gjengtegn kalles det. Nå er vel neppe noen av de jeg kjenner knallharde og narkomane nok til å være medlemmer av en gjeng, men like fullt spretter det opp tegn som en stakkars døvetolk ville trengt risikotillegg for å bryne seg på. Det er bare sånn de gjør det har jeg forstått. Litt sånn som gammelrockerne gjør når de løfter peke- og lillefingeren på Iron Maiden-konserter og later som de er 18 igjen. Jeg leste i Dagbladet en gang at det også er frimureri. George W. Bush gjorde dette tegnet ved flere anledninger, og det betyr i følge internett både satanisme, frimureri og generell ondskap.

Sjøl synes jeg det er hyggelig å håndhilse på folk jeg treffer, og later som jeg husker navnet på, og der slår rap-gutta til igjen med noen hilseteknikker som ville fått enhver frimurer til å gremmes over håndtrykket. Jeg sørger alltid å ha noe i begge hendene når jeg ser at det ligger an til en god gammeldags hiphop-hilserunde, så slipper jeg å dumme meg ut og fremstå ukultivert.

Høydepunktet med den artikkelen jeg leste var først og fremst alle de andre artiklene som den ledet meg over til. Da jeg var liten pleide jeg alltid å kjøpe at blad som het En Gal Gal Verden. Der kunne jeg fråtse i sanne historier fra hele verden om trehodete mennesker, Jesus i skyene, Bigfoot og alt som er gøy. Men etter at bladet forsvant har jeg alltid savnet skikkelig grundig vås presentert som rein skjær fakta. Det er ikke på noe som helst tidspunkt antydet at innholdet i disse artiklene er teorier, påstander eller rett og slett resultatet av 30 fleinsopp og ei flaske Absinth. Det er beinhard og skrekkelig virkelighet (uten noen som helst kilder eller referanser selvsagt).

En sann høydare er historien om en SV-politiker som får reise inn i hemmelige militærbaser under jorda som skal beskytte makteliten i Norge når verden går under i 2012. Greit nok tenkte jeg. Plausibelt. Men som alle andre artikler på denne nettsida var dette brevet også skrevet på en stigende rus, og ender opp med transkontinentale t-baner drevet av blå krystallkraft og helt fantastiske ting som ville gjort selv Isaac Asimov sjalu. Det beste er selvsagt at alt dette foregår rett under beina på oss – akkurat nå. Fuck Tusenfryd, jeg vil også prøve krystallkraftbanen!

Men kort oppsummert er det ingen vits i å argumentere med fornuft, da er man enten frimurer eller hjernevaska. Og siden jeg ikke er korpulent eller velstående nok til å være frimurer er det nok alle årene med MTV i min ungdom som snakker akkurat nå. Det er egentlig ikke jeg som skriver dette, det er en telepatisk dekkoperasjon fra mennene i dress via blå krystallhjernestråler.

Yours truly, Frimurerne.

Foreldre, skitne skjøger og deres forventninger

Å komme fra en familie uten altfor mange tradisjoner, har sine fordeler.
Det forventes ikke at man skal stille på alle mulige familiearrangementer i tide og utide, og det er ikke en selvfølge at man er på fornavn med fetteren til tanta si.

Det som derimot forventes, er at man besøker foreldrene sine minst et par ganger i løpet av sommeren. Med dette følger det selvfølgelig både fordeler og ulemper. Ulempene først;

- Pappa er en mann av den nygamle skolen (hva enn det måtte bety); han har godt over gjennomsnittet peiling på IT, elektronikk, film og musikk fra før 1995. Det står det respekt av. Ulempen er – han har også veldig dreis på hammeren og motorsaga. Og siden jeg, som mann i tyveårene, også har godt over gjennomsnittet peiling på IT, elektronikk, film og musikk fra etter 1995 – forventer min svært kompetente far både interesse og kunnskap om hammervirksomhet. Det eneste jeg mangler er interesse og kunnskap, så er jeg der.

Man kan lære mye av fedre. Jeg kan faktisk huske tilbake til det tidlige nittitall når jeg som badass hakekorstegnende åtteåring fikk forklart av min jødiske far hvordan ei datamaskin fungerte.

100100001010111101100101 osv. Et skritt på størrelse med min daværende penis for menneskeheten - a major leap for min lysende fremtid som produkttester for facebook og empflix.com. Jeg fikk forklart bits og bytes, hullkort, prosessor, og greide etterhvert å resonnere meg frem til hvordan jeg kan få plass til flest mulig shitsexbilder på en enkelt diskett, og hvordan sette disse som skrivebordsbakgrunn på skole-PC’en til hun med dysleksi i klassen. Pappa har lært meg alt jeg kan.

Som jeg nevnte, er fattern en kompetent mann. Også dette har medført fordeler og ulemper. Fordelen er at når jeg ikke kan noe, så kan du banne på at fattern kan det. Kan han det ikke, kompetent som han er, så googler han det. Ulempen, i dette tilfellet, er at han er både taktisk og intelligent. For en tid tilbake nevnte han i forbifarta at jeg må begynne å betale tilbake de 13.000 jeg skylder ham fra noen år tilbake, som jeg såklart satsa på at han ga faen i.

Mitt svar var noe som “eehh, ja, øhm, heh, ja, skal få overført noen tusen snart”, og satsa fortsatt på at han kom til å gi faen i det. Et par uker etter, nevnte muttern i forbifarta at pappa trenger hjelp til å bygge uthus i hagen. “Javel” tenkte jeg, og spiste videre på burgeren min. En uke etter det, ringer telefonen, og fattern spør “Du som har ferie, kan du ikke komme opp hit og hjelpe meg med uthuset?”.

Det var ei hard nøtt å knekke. Som barn fra et møblert hjem, uten overdrevent mye (altså bare litt) kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste, har jeg dessverre fått tildelt en god dose samvittighet, og hadde dermed ikke hjerte til å si nei – da med de 13.000 kr. i bakhodet. Faen ta deg, samvittighet. Du gjør at jeg må anstrenge meg i ferien min.

Om hele denne serien hendelser var en gjennomtenkt konspirasjon fra fatterns side, eller om tilfeldighetene bare ville gjengvoldta meg, det vet jeg ikke. Utfallet var iallefall positivt for ham, siden hans hammerudyktige sønn tok turen og hjalp ham med det jævla uthuset.

“Sjå her gutten min, veit du ka derre der e? -Det e en dømling. Den ska alltid kappes litt kortar enn selve tømmeret. Sjå ka æ gjør no!”

Det verste er at jeg lærte noe. Tiden vil vise om jeg faktisk får bruk for denne lærdommen. Unyttig kunnskap har jeg flust av, så litt til skader jo ingen.

Da med ulempene unnagjort, her er fordelene;

Jeg er faktisk en av de få som har foreldre som er lykkelig gift, så besøker jeg fattern, er muttern også der. Det er bra. Mammaen min er slik mammaer skal være. Overdrevent snill og omtenksom, setter alltid sine barn foran seg selv, og stjeler jevnlig penger av fattern for å gi undertegnede. Når jeg kommer på besøk, er det alltid pannekaker med usaklig mye bacon på bordet – som jeg da overhodet ikke trenger å rydde av etter maten.

Hun leker med guttungen min (ja, tenk.. Jeg har barn – og han har ikke ADHD engang) så jeg får hvile middag med laptopen i fanget. Og hun greier faktisk å overbevise pjokken om at å lage dessert til meg er kult og interessant. Ei sann dronning, spør du meg.

Ikke rart at jeg aldri finner drømmedama, når jeg sammenligner alle lurvene jeg har med hjem fra byen med et så fantastisk menneske som henne.

Skjøger som blir grinete når jeg kommer for fort, griner på nesa av at gulvet på soverommet er lagd av skitne klær, synes surt sengetøy er ekkelt, og blir fornærma når jeg spør hva faen de gjør her enda, når vi våkner dagen derpå. Hadde de vært som mamma, hadde de stappa klærne i maskina, skifta på senga, lufta på rommet, og DER stoppa sammenligningene mellom mamma og skitne skjøger fra byen.

Så her sitter jeg, med laptopen i fanget, mamma spiller fotball med kid’en, og fattern bygger uthus alene. Sorry pappa, jeg skal overføre noen tusen snart.

Nederlagets poesiaften

På grunnlag av statlig pålagt kjønnskvotering, er jeg herved det kvinnelige alibiet til nederlaget. Her skal dere få tips om brylkrem i trynet, sittende offentlig urinering, uviktigheten av barberte skrotum og diverse. Velkommen skal jeg være. Ellers skal dere få vakker poesi og fortellinger om hvor flott det er å ikke ha utovertiss. Velbekomme.

Vel. Etter en lang natt, eller netter, eller dager, eller hvem faen vet. Nedtyggede og flytende substanser av uvisse former, nakenklatring på murvegger og alt det vanlige. Da møter man noen med crazy eyes og enda flere substanser og utfallet blir at man våkner på toppen av et ukjent tak midt i ukjent by, kun iført en tskjorte man aldri har sett før med følgende huskelapp påskrevet over halveis vitale organer:

Han tok meg i hånden,
på samme måte som
når man hilser for første gang.
Eller kondolerer et påventet dødsfall.
Som gratulasjonen om en kone nummer tre.
Eller som om det var slik han ville at jeg
skulle holde rundt kuken hans.

Han dro til,
og rev av meg armen
fra albuen og ned.
Den gode armen, faen, tenkte jeg.

Sener og blodårer hang der,
og han knyttet dem sammen
med små sløyfer på endene.

Jeg satt meg ned på huk
og rullet en sigarett med én hånd.

En ganske snill mann

Han var en snill og sympatisk gutt stod det i avisa. Vi snakker om han motorsykkelbanditten med tatoveringer på hodet som skulle redde kompisen sin nedi turbinrøret og døde i forsøket. Det er faktisk svært sympatisk å stupe ned i et bekmørkt rør midt på natta i et nedlagt kraftverk for å fiske opp en kompis. Jeg ville aldri gjort det. Men han er dau nå, så da utelukker vi det faktum at han nettopp hadde grisbanka en fyr sammen to kompiser på vegne av bandesjefen over noe tjuvgods eller noe sånt.

Sommervikarene i tabloidpressen har åpenbart ikke kommet til boka om kildekritikk i pensumlista ennå, og den som går god for denne informasjonen var ei gammel venninne av en bekjent som hadde hørt rykter om at han var snill tross den voldelige oppførselen og den åpenbare interessen for bandeliv og kriminalitet. Han var nok en snill, liten bamse, som på grunn av en tragisk oppvekst ble presset inn i dette brutale livet og nærmest holdt til fange av MC-banden og tvangstatovert med hodeskaller oppover halsen. Livet er hardt i Vennesla. Bare spør Jorun Stiansen. Stakkar liten, hun kunne like gjerne blitt igjen i Colombia.

Nå er jeg kanskje litt i overkant kynisk, men jeg gleder meg som en liten unge til denne saken kommer opp og vi får høre mer av detaljene rundt det som skjedde. Hvem var han som ble rundjult? En skikkelig bolebamse som pælma han første kisen nedi turbinrøret i vilt raseri, eller en sliten narkis med altfor stor gjeld som bare hadde griseflaks og kom seg unna da gamlefar snubla i sine egne bein og ramla fem meter rett ned i mørket. Jeg dør av nysjerrighet. Politiet i Norge er verdensmestere i å legge lokk på sakene sine og bare et minimum av info lekker ut. Det er kanskje derfor tabloidene må ty til mer perifere såkalte “kilder”. Det er nok ikke helt problemfritt å slå opp HA-sjefen, avdeling Sørlandet i Gule Sider og spørre han ut uten en viss risiko for å bli tatt med bort til kraftstasjonen på nattestid.

Nå har det selvsagt poppet opp en ny storsak på Sørlandet som stjeler all oppmerksomhet, men kraftverk-gjengen fikk heldigvis briljere på forsidene i to-tre dager før de var gammelt nytt. Akkurat lenge nok til voksne og lesekyndige barn har fått med seg essensen i denne moderne fabelen. For moralen er selvsagt enkel: Ikke vær med i motorsykkelgjenger og bank opp folk, da ramler du nedi et rør og dør. Karma er en bitch.

Nederlagets Filmguide

Twilight (USA 2008)

I en liten landsby i USA vandrer det kritthvite, supertrendy ungdommer rundt som alle landsbyboerne tilsynelatende aksepterer og ser opp til og beundrer. Det de ikke vet er at de i tillegg til å være overklasseunger i funkishus er sølvglinsende homovampyrer.

Det første som slår meg er hvor bleik hu hovedrolledama er. Nesten som Tom Hanks i Philadelphia. Skikkelig sykelig kvit, men litt søt. Ikke søt nok altså. Hun kunne kanskje vært enda søtere om hun hadde vært en habil skuespiller og ikke gjort 90 % av skuespilleriet med øyenbrynene. Apropos kvit, og apropos øyenbryn dukker det plutselig opp en supertrendy, monsterkjekk gutt som selvsagt vil spise denne jenta, men det kan han ikke fordi hun er så søt og spennende. Det er visstnok en tusen år gammel varulv/indianer-vampyr krig i kulissene uten at vi får noe særlig inntrykk av det, bortsett fra stirrekonkurranser mellom apachene og eurotrash-vampyrene.

Og så er det litt grining, litt klining, litt pining, og så er filmen plutselig ferdig etter at de har spilt venstrehendt baseball i sumpen til Muse-schlägere og kranglet med renegade-vampyrer som er slemme og også vil spise den bleike jenta. Ærlig talt skjønte jeg ikke så mye av dette. Men så spurte jeg en av naboungene på 11 som kunne fortelle meg at det var ikke så mye mer å forstå. Jeg har i fullt alvor satt meg som mål og kjøpe et par gram billig makka og tvinge meg gjennom oppfølgerne uten å få akutt narkolepsi, men jeg ender nok opp med å se slutten på Harry Potter 4 om igjen og om igjen i stedet.

Terningkast: Som sovemedisin:  6

Som kulturfenomen, blockbuster og film:  1

av Johnny Sexytime

The Imaginarium of Doctor Parnassus (USA 2009)

Det var med stor skepsis jeg gikk inn i kinosalen og så at hele rommet var stabla som et klitorisgnikkespillende symfoniorkester bestående av 13 år gamle kjerringer tidlig på pubertetstigen. Såklart, de skulle jo se Johnny Depp, Heath Ledger, Jude Law og Colin Farrell flotte seg og kanskje flashe en brystvorte opp i all galskapen på kinolerretet.

Heldigvis hørte jeg en brautende mannestemme fra inngangen og jeg fikk troen tilbake på at dette var en kul og barsk film av at hvertfall èn kis til skulle overvære seksualundervisningen for barneskolekjerringer og pinlig berørte gamle menn. Ja, hvertfall i sånn ca. 10 sekunder, helt til den mannestemmen kom fram i lyset og så ut som han var ei 19 år gammel lesbisk kjerring med svart belte i rollespill og dama hans så ut som hun som selger nøkkelhanker i Napoleon Dynamite.

Men så kom jeg jo på at regissør er jo Terry Gilliam, filmens svar på Tore Torell og syrelapper, så det måtte jo bli en usannsynlig vakker cinematisk opplevelse. Og det ble det. For hvem er vel mer kapabel til å filmatisere en standard lørdagskveld sett gjennom øynene til Ben Baller enn Terry Gilliam? Ingen jeg vet om hvertfall. Jeg kunne sikkert utdypt litt mer, men jeg husker i grunn ikke stort fra historien, da jeg brukte store deler av filmen på å blokkere ut hele verden for å unngå den høylytte parringsleken mellom Rollespill og Nøkkelhanka på raden foran meg. Nederlaget mangler nå bare 4999 underskrifter for å bli et politisk parti, der fanesaken er tvangssterilisering av alle fra rollespillverden (samt alle som har vært på Gatebil på Rudskogen og obskurt overvektige folk med trange sommerklær).

Terningkast: (Av det jeg fikk med meg) 4.5

av Bæsj

Avatar (USA 2009)

Når jeg gikk og så Avatar i 3D innså jeg plutselig at jeg begynner å bli gammel. Jeg må innrømme at jeg ikke husker alt fra filmen, siden jeg sovna midt i den. Siden jeg er så gammel og udugelig at jeg ble sliten i øynene av all 3d-actionen, så hadde jeg igjen øynene i noen minutter, og som den pleietrengende gamlingen jeg er så bare sovna jeg. Men jeg husker noe om noen blå vesener som vi tydeligvis skulle synes synd på, og patetiske mennesker som bare holdt på med det mennesker vanligvis gjør. Smurfene løper rundt på plottet til Titanic og hyler og griner og kopulerer, og tilslutt går det til helvete, men ikke uten en helt unødvendig lykkelig kjærlighetshistorie klemt inni der og det gode seirer og alle går fornøyde ut av kinosalen. Utenom oss som faktisk liker å ikke vite hele handlinga på forhånd. Jada, det ser jævlig flott ut, men hvorfor har jeg så jævlig vondt i hodet? Jeg kom i ettertid frem til at det ikke var for at jeg er for  gammel til 3d-filmer, men bare at alt i filmen var så innlysende at jeg fikk vondt i hodet av å grine på nesa så mange ganger i rask rekkefølge over to timer eller hvor lenge den holdt på. Tida flyr når man sover.

Terningkast:

av Killer Condom

Fordelene med en jævlig stor bil

Du vet, man skal for all del ikke snakke i mobiltelefonen mens man kjører bil. Da vanker det prikk på rullebladet, bot på et par lapper og smekk på pungen fra kjære onkel politi. Og om noen ennå ikke har blitt smekket på pungen, kan vi med hånda på hjertet si at det gjør definitivt ikke vondt på en god måte. I alle fall ikke av en mann med uniform og diger bart. Nok om det. Handsfree er selvsagt utelukket, bare spør Ola Nordmann. Ørepluggen er forbeholdt en liten andel yrkessjåfører og påtatt ansvarsfulle, autistiske ingeniører.

Så mens den svindyre mobiltelefonen din må ligge sammen med tobakksrusk og colakliss og marinere i midtkonsollen sier den Norske loven at det er helt greit å gire ned i tredje for å kjøre forbi en sinke i feil felt på motorveien samtidig som du skifter ut svigermor sin velbrukte powerballads-CD med “En Banger” av Petter, pakker ut månedens tilbud fra Big Bite, retter på speilet, blinker til høyre, napper ut et altfor langt nesehår, skrur ned varmlufta og tar en sigg. Hvem sa vel at menn ikke kan gjøre tolv ting på en gang, inkludert å kjøre bilslalom i fredagsrushen.
Så fordelen med å ha altfor stor bil, rent kynisk sett, er at når du og jeg en vakker vårdag kræsjer, er det jeg som lever og du som dør. Enkelt og greit. Du kan være så miljøbevisst du bare vil, men i samme sekund som du vrir om tenninga på en stakkars liten el-bil av tinn og polymerplast bør du defintivt ringe Gjensidige bare for å dobbeltsjekke at den livsforsikringa du betaler i dyre dommer for også gjelder når du er suicidal. Bilen min veier nesten tre tonn, og den er laget av metall. Så i 120 på motorveien spiller det egentlig ikke så veldig stor rolle hvilken retning vi støter sammen i. Plastholken din er klar for gjenvinning i løpet av noen skarve tiendeler av et sekund. Med tanke på miljøet og CO2 og alt det der er det selvsagt fryktelig nobelt å kjøre en bitteliten Nissan Micra eller en annen femi småbil som så vidt sluker tre dråper på mila, men jeg har fortsatt til gode å treffe et menneske som er villig til å dø en grusom død for ozonlaget.

I ekte Libanon-stil er det også litt hyggelig at man også her i lovlydige Norge til en viss grad praktiserer forkjørsrett for den med størst bil. Det betyr i praksis at jeg kan velge meg litt mindre luker å peise utpå hovedveien i. Jeg trenger ikke overholde vikeplikten hvis jeg er litt seint ute eller synes du burde bremse for meg. Det er veldig praktisk. Fotgjengere velger faktisk å vente til jeg har passert, fordi det spiller strengt tatt liten rolle hvem som får skylda for en påkjørsel i fotgjengerfeltet hvis du sitter klistret i grillen min, mens jeg tygger taktfast på en baguette og nynner på “En Banger”.