Tiden leger ikke alle sår, den banker dritten utav deg og så dør du.

Tid er penger. Eller, folk som påberoper seg peiling påstår ihvertfall det. Jeg personlig har egentlig aldri helt sett verdien av tid, så jeg har brukt de første 34 årene mine på å slå ihjel tid. Spille dataspill, rappe litt rap, skrive litt skriv, se filmer med blod, lese flotte ting, være en sarkastisk idiot og putte penisen min inn i kjønnsorganer og mine egne hender. Generelt ting som jeg synes var gøy å gjøre. Men mest fordi tid jo bare er en uhåndgripelig greie som gjør at universet ekspanderer og alt liv ubønnhørlig blir eldre og tilsutt dør. I realiteten så vil jo ingenting du utretter gjøre noen forskjell uansett i det store bildet, så hvorfor bekymre seg over ting som ikke betyr noe? Men uansett hva jeg synes om tids-konseptet, så har jeg i den siste tida likevel begynt å tenke over det litt mer, hva er det egentlig jeg ønsker å utrette før jeg dør? Er dette sagnomsuste ettermælet noe å hige etter? Gjør det egentlig noen forskjell for meg om det blir skrevet mange eller få ord om meg etter jeg er borte, og er det så forbanna viktig om det er med positivt eller negativt fortegn, når jeg aldri kan sitte og komme opp med vittige comebacks mens jeg leser det uansett? Og er det slik alle begynner å tenke når de begynner å dra på årene? Isåfall er vel dette gammelt nytt, så hvis du er over 30 og har en halvfungerende hjerne, så kan du skippe til neste artikkel.

Jeg tror ihvertfall jeg vet hvordan det starta. Ja, at jeg driter i tid altså. Det jeg var mest redd når jeg var liten var døden, muttern måtte trøste meg hver kveld, siden jeg lå og grein hver kveld før jeg sovna siden jeg hadde funnet ut at vi en gang kommer til å dø. Det var liksom ikke med i planene mine, nå som jeg endelig hadde blitt født og fått kontroll over en menneskekropp, så får jeg bare være inni her i en begrenset tid? Teit. Jeg tror egentlig jeg var mest redd for at jeg skulle gå glipp av noe, som det nye grensesprengende dataspillet som kom ut rett etter jeg døde, eller det nye albumet til favorittartisten min (Som såklart hadde kommet til å være død lenge før meg. Eller når jeg tenker meg om var vel favorittartistene mine Smurfene på den tida, og han gamlesmurfen er jo fortsatt ikke død så langt som jeg vet, så de må jo være udødelige. Feigt). Men uansett, tilslutt bestemte trolig underbevisstheten min seg om at for nattesøvnen min sin del, så var det nok best at jeg hadde en eller annen overbevisning om at jeg aldri kom til å dø. Så det har liksom aldri vært noe poeng å tenke over å spare tid, eller gjøre det meste utav tida man har her, jeg kom jo aldri til å dø? I år 2000 ville vi jo uansett ha flygebiler og respawn-spots. Men etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg så smått å innse at jeg ikke var universets midtpunkt eller spesiell, og bare en asosial kis som gikk rundt og trodde alle hadde lasersyn så de kunne se hvem jeg var uten at jeg gjorde noen innsats for å vise det. Mennesker har en tendens til å overdrive sin egen relevans. Det er ikke så mange som bryr seg om deg som du tror, du kommer til å dø alene, eller eventuelt med noen barn som utålmodig venter på at du skal dø så de får pengene dine (evt at de er lei av at du moralsk sett har rett på deres penger og omtanke).

En kompis fortalte om oldemora si som døde 99 år gammel, og hun hadde jobba hele livet, og som sikkert ikke hadde hatt noen andre bekymringer i livet enn hva hun skulle spise til middag når hun kom hjem. Kanskje dette er den letteste måten å leve? I norge har vi etterhvert blitt så rike og bortskjemte at vi har alt for mye tid til å bare sitte og tenke over vår egen eksistens. Jeg merker jo at de gangene når jeg faktisk aktiviserer meg selv og konsentrerer meg om noe håndfast, så er jeg om ikke 100% fornøyd, men ihvertfall sysselsatt. Jeg er på jobb, jeg lager middag, spiser middag, trener, ser en film, puler/ronker, legger meg utslitt, rinse and repeat. Jeg rekker aldri å tenke over noe som helst, og dagene bare flyr unna. Er dette oppskriften på lykke? Jeg vet egentlig ikke, for jeg har alltid krasja hodestups inn i et kjønnsorgan, som har tygd meg og spytta meg ut og gitt meg tilbake “lysten” på å sitte apatisk og tenke over det hele bildet igjen. Men når jeg tenker meg om så er jeg alt for glad i forandring til å kunne slå meg til ro med det livet, så jeg får vel bare innse at det muligens er mitt kjønnsorgan som har spist og spytta ut endel folk også.

Så.. Hva gjør jeg? Hvilket ettermæle, om noe, er det jeg har lyst til å etterlate meg? Eller skal jeg bare gjøre hva faen jeg vil, og det som underholder meg her og nå? Ettersom jeg bare i den siste tida har begynt å tenke i disse banene, så er det litt vanskelig å vite. Og de tingene jeg hadde som mål når jeg var yngre, og som har fulgt meg opp i voksen alder, er det egentlig så forbanna viktig? Jeg har mest inntrykk av at det er disse uoppfylte drømmene som er det som gjør folk til slagne menn/kvinner når de drar på årene. Mange musikere f.eks. har jeg inntrykk av at har en eller annen drøm om å “slå an” og “blowe”, som da brister etter en eller flere utgivelser med liten eller negativ respons, etterfulgt av at de legger opp og er desillusjonerte tapere resten av livet. Denne drømmen slo jeg faktisk ifra meg i veldig ung alder, men jeg har alltid hatt lyst til å gi ut mitt master opus, et album ulikt alle andre album, som definerer meg som person og som kan være talerøret mitt, siden jeg ikke har gjort så jævlig bra jobb i å definere meg selv som person så langt ovenfor andre enn meg selv.

Uansett, det alt koker ned til slutt er vel at vi alle er på en kule med mange milliarder organismer på, oss inkludert, og likevel oppfører hver og en av oss som om vi er den eneste av disse bakteriene som betyr noe. Kanskje det skjedde etter vi fant ut hvor stort verdensrommet var (uendelig faktisk), de fleste synes jo det er ubehagelig å tenke på, så kanskje vi bare alle har little-man syndrome og prøver å motbevise for oss selv gjennom hele livet at vi faktisk er mer enn et støvfnugg på denne blågrønne kula, som venter på å bli blåst bort i intet etter en rektal utblåsning fra herr Tid.

Jeg tror egentlig bare jeg må slå meg til ro med at ettermælet mitt blir han utrolig lovende, velutstyrte og latterlig tiltrekkende fyren som endte opp med å skrive ned tankene sine, og ikke gjorde særlig mye mer med de enn akkurat det. Som Dick Trasig fortalte meg etter han leste denne artikkelen: “Flotte greier, men jeg ble litt trist, den artikkelen er jo sikkert det nærmeste du kommer ditt master opus noengang”. Takk skal du faen meg ha for den oppløftende spådommen, Nostrarasshøl.