We stop at pancakes house.

  

Som de fleste individer av det annet kjønn har jeg en forkjærlighet for drittsekker. Men kvasidrittsekkene som går rundt i gatene og veiver med kjønnsorganer og ukvemsord, det bare funker ikke helt for meg. Jeg vil ha ekte vare. Kall meg gammeldags, men å se bestialitet og monoton galskap bre seg i øynene på en slitt og avdanket mann, rett før han kjører noen gjennom en kjøttkvern uten å foretrekke en mine… Det får mitt pikehjerte til å dunke febrilsk. Så, denne går ut til Gaear Grimsrud. Mannen med stålfjeset, far til mine framtidige barn, han som skal vise meg hvor skapet skal stå, og forhåpentligvis denge meg litt veggimellom når han gjør det. Jeg snakker Fargo, Peter Stormare i all sin skitne prakt, denne går ut til deg: 

Dersom jeg falt og slo hodet i en murkant
eller en spiss metallsak av et eller annet slag
samme hva egentlig.
Tenk om slaget var så hardt
at en del av hodeskallen min knustes
og huden ble flerret opp
slik at man faktisk kunne se rett inn til hjernen.
En grålig, rosa masse som pulserte
samtidig som nervetrådene ble røsket ut av hjernebarken.
Smerten ville gått som en jojo
opp og ned ryggraden
og ut gjennom alle molekylene i kroppen min.
Jeg ville ha prøvd å rope
men ut av munnen kom det bare trøstesløse klynk.
Håret ble farget rødt
likedan med asfalten rundt.
En kvalm og søtlig damp hadde fordervet luften
og fått tilstrømmende, sjokkerte tilskuere til å brekke seg.  

Vel.  

Da hadde du antageligvis satt deg ned ved siden av meg.  

Og prøvd å putte pikken din i såret.  

Og jeg hadde antageligvis likt det.